Utføres på sedert hest, med godt lys og speil. Jeg undersøker hvordan hesten din tygger som en funksjonell enhet, men også hver enkelt tann ned til minste detalj. En tannbehandling/rasping/slipning/korrigering har som mål å forbedre hestens tyggefunksjon og eventuelt behandle sykdomstilstander.
Hestens tenner skyves ut (de erupterer) fra kjevebenet etter hvert som de slipes på overflaten, akkurat som en leppestift. Dermed kan det oppstå feilslitasjer siden tennene hele tiden skyves utover. Feilslitasjer er viktige å korrigere for å unngå problemer. Hester med et overbitt eller underbitt trenger tannbehandling to ganger i året, mens en voksen hest med nøytralbitt trenger sjeldnere.
I tillegg til å se munnen som en helhet undersøker jeg alle tennene grundig med speil fra alle vinkler. Dette er viktig for å kunne avdekke problemer som alvorlige karies, frakturer, fôrpakninger, rotbetennelser og andre sykdommer som finnes i munnhulen. Deretter behandles det ut i fra kliniske funn. Problemer har alltid best prognose dersom det oppdages tidlig!
Les mer om tenner og tannsykdommer i boksene under:
En voksen hest kan ha opptil 11 tenner i hver kvadrant (3 fremtenner, 1 hingstetann, 1 ulvetann og 6 kinntenner) . Hodeskallen på bildet illustrerer hvor store tennene er og hvordan røttene ser ut. Først i 13-14 års alderen avsluttes rotutviklingen til kinntennene. Etter det blir det ikke produsert mer tann, og hesten må klare seg med det den har i “tannbanken”.
En hest skal tygge mange timer om dagen. Når den tygger, slites overflaten på tennene ned - akkurat som om man pusser på et trestykke med sandpapir. For at hesten skal kunne tygge/kutte fôret sitt, så må tennene ha kontakt. Derfor vil tennene skyves utover (den erupterer), samtidig som de slipes ned. Dermed “krymper” tannen - litt som en leppestift. Når hestene har blitt gammel, og tennene er slipt helt ned, vil de falle faller ut til slutt. Da har hesten ikke lenger noe å tygge med. Derfor er jeg opptatt av å slipe minst mulig på tannen - og bare der det er nødvendig, slik at hestene kan ha tennene sine lengst mulig.
Bildet viser tenner med ulik alder. Jo lenger til høyre, jo eldre hest.
En hestetann består av det samme som våre tenner: emalje, dentin, cement og pulpa (blod og nervekar), men anatomien veldig forskjellig.Våre tenner dekkes av emalje, mens hesten har emalje som innbuktninger i tannen. Emaljen er det hardeste materialet i kroppen og det er det hesten bruker til å kutte fôret med.
De svarte “prikkene” på overflaten kaller man for pulpaspor, 2-8mm under overflaten ligger det levende nerve og blodkar (pulpa). Det er individuelt hvor grunt nerven ligger, dette er viktig at den som gjennomfører slip/rasp på tennene tenker på.Ved normal slitasje vil nerven trekke seg tilbake og celler inni tannen (odontoblaster) vil produsere noe som heter sekundærdentin som vil “tette” mellom pulpa og overflaten.
Fjernes for mye tann kan det eksponere pulpa for bakterier. I beste fall gjør dette vondt (og hesten slutter ofte å spise), i verste fall kan bakteriene lage en rotbetennelse som kan føre til at tannen må trekkes.
En hest kan ha et overbitt på fremtennene, et underbitt på kinntenne og omvendt! Det er altså ingen sammenheng fremme og bak. Videre omtales kun bittrelasjonen mellom kinntennene:
Dersom hesten har et overbitt på kinntennene, vil den fremste delen av av tannen i overkjeven ikke bli slitt ned normalt, og man vil over tid få dannet en hake. Det samme skjer i bakkant på tennene i underkjeven. For et underbitt er blir det motsatt - men felles for bittrelasjonene er at det dannes haker over tid.
Disse hakene vil føre til at tyggebevegelsen blir nedsatt og man kan få feilslitasjer på andre tenner. Feilslitasjer, låsninger og haker på tennene vil over tid gi spenninger i kjeveleddet - og resten av kroppen. En hest med et over eller underbitt trenger tannbehandling hver 6-9 måned for å slipe ned hakene - før de skaper følgeproblemer!
En hest med en normal bittrelasjon - det vil si at at kinntenne møtes normalt, vil kunne slipe tennene sine helt fint selv. Dersom den ikke har andre problemer trenger den bare en tannsjekk hver 12 mnd - og ofte minimalt med behandling.
En hest som tygger godt, ikke har noen sår i munnen eller andre problemer, blir ikke friskere at jeg rasper ned tennene på den. Hvis jeg gjør det presses kun mer tann opp av kjevebenet og jeg “stjeler” noen måneder av tannens liv.
Ulvetenner er små tenner som ligger mellom fremtennene og kinntennne (jekslene). De kan få opptil fire ulvetenner, men det vanligste er å få to i overkjeven. Ulvetenner inneholder nerver akkurat som andre tenner. Ulvetenner kan gi store problemer for hesten dersom de ikke blir fjernet før man bruker bitt på dem. Bittet vil berøre ulvetennne, noe som ofte gjør vondt. Dermed kan hesten tilegne seg uvaner som kan være vanskelig å avvenne senere.
Ulvetann fra en voksen hest. Tannen er nedslipt av bittet.
Visste du at hesten ikke er ferdig utvokst i munnen før de er 6-7 år?
Generelt anbefales det at den første tannsjekken gjennomføres ved ca 1 år. Da trekker man ulvetenner, dersom den har det, og sjekker at utviklingen går som det skal. Det er spesielt viktig å sjekke unghesten for ulvetenner, og får dem fjernet FØR man setter bitt inni munnen!
Tannfelling:
Fremtennene skiftes ut når de er ca 2.5, 3.5 og 4.5 år gamle. Ved tannfelling “krymper” melketannen og blir til en melketannkapsel som ligger som et beskyttende lokk over den permanente tannen. Det er viktig å ikke fjerne/trekke denne for tidlig, dette kan skade tannen den er ment å beskytte.
Normal tannfelling kan ofte se dramatisk ut, men hesten klarer som regel å miste disse tennene fint selv. Noen ganger må jeg hjelpe til, og fjerne kapsler som ikke vil løsne.
Hesten har tre melketann-jeksler i hver kvadrant, disse kalles premolarer. Disse skiftes ut når hesten er ca 3,4 og 5 år gamle. Dette kan være smertefullt (det vet alle med unger som får nye tenner!) og unghesten kan få nedsatt allmenntilstand med lett feber, diaré og vise tegn til ubehag. De kan også sove mye i slike perioder.
Dersom unghesten snur rumpa til når du skal hente hesten for trening, ville jeg ha latt den være i fred. Den dagen har den trolig nok med å bare være hest og la kroppen jobbe. Dersom den får problemer med å spise, bør terskelen være lav for å ta en sjekk. Det kan være melketannkapsler som lager trøbbel eller skade på tenner.
Forklaring til bildet: Melketannkaspelbit som ikke hadde felt som den skulle og stakk rett ut i kinnet. Hesten begynte å spise normalt etter at den ble fjernet.
Når de feller den fremste kinntannen (se bildet under) gir dette ofte problemer med bittet da de kan bli ømme i vevet rundt. Er dette tilfellet bør hesten få noen uker fri fra bittet. Det er veldig individuelt hvor mye tid hver hest trenger på å komme seg, alt fra dager til måneder er normalt.
Det skjer mye i munnen til en unghest, og det er anbefalt med sjekk hver 6-9mnd. Det er i perioden frem til den er ferdig utviklet at grunnlaget for den voksne munnen legges. Det kan oppstå problemer som trangstillinger, rotasjoner og andre problemer med tannrekken. Dersom dette skjer kan man “tannregulere” dette på plass. Dette er vanskeligere å få til jo eldre hesten blir. Problemer har alltid best prognose dersom de oppdages tidlig.
Hester får også “hull” i tennene!
Det finnes to forskjellige typer karies på hest: Perifert og infundibulært. Perifert karies angriper det ytterste laget av tannen, infundibulært angriper infundibulum i overkjeven.
På bildet vises en tann med infundibulært karies. Karies kan gi ising og ubehag. Dette gir økt risiko for å få forstoppelseskolikk da ising kan hindre hesten i å drikke tilstrekkelig. Karieshull kan behandles ved å rense opp skaden og legge en fylling. Dette krever spesialutstyr og må gjøres på klinikken i Nordfjordeid.
Kariesbakterier fermenterer/spiser sukker og produserer syre som demineraliserer tannsubstansen. Resultatet kan bli at tannen blir “spist opp” innvending. Kariesen blir gradert fra 1-5 etter alvorlighetsgrad, (se bilde nedenfor).
( Bildet er lånt av edv.uk. )
I verste fall kan tannen frakturere dersom hesten tygger hardt på den uthulende og svake tannen. Dette har jeg dessverre sett flere eksempler på. Slike tenner må som regel opereres ut. Kariesbakteriene kan i alvorlige tilfeller spise seg vei helt inn til pulpa (blod og nervekar) og lage en rotbetennelse. Heldigvis kan karies behandles!
Ved observasjon av karieshull i tannen til hesten din, vil jeg alltid undersøker hvilken grad/hvor alvorlig kariesen er. Jeg anbefaler behandling dersom det er en alvorlig grad eller dersom hesten har symptomer.
Symptomene kan være flere og veldig diffuse:
Hva du kan gjøre selv for å unngå karies:
Har du kilt en popcornbit mellom tennene noen gang?
Hester setter sjelden popcorn fast mellom tennene - grovfôr er mer sannsynlig og da kaller vi det en fôrpakning. Dersom det blir så mye mat mellom tennene at det blir et mellomrom, kaller vi det et diastem. Dette gir betennelse i tannkjøttet og kan i verste fall føre til betennelse i tannroten, noe som er smertefullt.
Fôrpakninger oppstår vanligvis fordi hesten ikke tygger som den skal - ofte på grunn av et ubehandlet over eller underbitt.Det kan være et vanskelig problem å bli kvitt hvis fôrpakningene har vært der lenge, blitt til dypediastemer og gitt sykdom i vevet rundt tennene. Dype forpakninger må behandles hyppig og tas på alvor!
Behandlingen består av å balansere munnen med korrekt slipning, spyle helt rent mellom tennene og ofte behandling med betennelsesdempende medisin. Man må alltid vurdere hver enkelt hest -men hyppige behandlinger med bare 3-6 ukers mellomrom er vanlig. Diastemet mellom tennene kan tette seg og hesten kan bli helt frisk og smertefri.
Munnen er koblet sammen med resten av hesten. Det er ikke bare i munnhulen årsaken til problemene kan være, men også i kjeveleddet og resten av kroppen. Jeg får alltid best resultaternår jeg behandler begge deler samtidig.
Bildet viser mellomrommet mellom tennene etter at jeg har renset ut fôr. Når trykket fra maten forsvinner, kan tennene bevege seg mothverandre. Det er viktig å få det helt rent.
Ser du de svarte prikkene på overflaten av tannen? Rett under overflaten (2-8mm) ligger levende nervekar.
Normalt sett skal det ikke være mulig å stikke en probe ned i pulpasporene. (Les mer om dette under “anatomi”). Hvis jeg ser en åpning i et pulpaspor og kan sondere ned i tannen, har vi et problem. Da har bakterier tilgang til tannens rotsystem og kan vandre videre ned i roten og lage rotbetennelse. Et røntgenbilde forteller om roten allerede er patologisk og må trekkes, eller om tannen kan behandles med en fylling og unngå trekking.
Hullet kan være alt fra noen millimeter til flere centimeter dypt, det spørs hvor langt infeksjonen har kommet. Selv noen få millimeter dypt hull kan være nok til å føre til smerte og tannverk. Når hullet er renset opp, legges det ned et bakteriedrepende middel som dekkes med andre materialer. Ofte må hesten rebehandles etter en måned og da legger man en permanent fylling. Oppdager man slike skader på tannen tidlig nok så kan man redde tannen.
Bakterier kan få en inngangsport til tannen av forskjellige årsaker, for eksempel en fraktur eller at man rasper for mye tann og blottlegger pulpa. Hester kan også få tannrotbetennelse av traumer i rotområdet, eller av bakterier som slår seg ned i roten via blodet eller dype fôrpakningner.
Tannen på bildet hadde kun noen små åpninger på overflaten (se de røde ringene), hadde røntgenforandringer og ble derfor trukket. Dette viser viktigheten av en grundig undersøkelse, med godt lys, speil og et trent øye.